Aksjer stiger, renter faller – forstå det den som kan

Hva skal drive aksjemarkedet over tid?

Aksjemarkedet skal i teorien bli mer verdt dersom selskapene er forventet å tjene mer penger i fremtiden enn i dag. For at lønnsomheten skal stige bør gjerne økonomien være sunn, slik at omsetningen vokser og bunnlinjen løftes. Historien viser at tiårs-perioder med god vekst i selskapsinntjeningen som regel har sammenfalt med høy aksjeavkastning, og omvendt. Over kortere perioder kan det likevel skje at inntjeningen er henholdsvis svak/sterk, men at avkastningen likevel blir høy/lav. I slike perioder vil det være andre forhold som driver utviklingen, men vanligvis vil investorene kunne overse svak inntjeningsvekst kun dersom forventningen er at dette er midlertidig. 

Hvorfor stiger aksjemarkedene nå?

Amerikanske og europeiske aksjer er opp henholdsvis 16 og 17 prosent hittil i år – til tross for åpenbare økonomiske svakhetstegn, fallende inntjeningsforventninger og økt sannsynlighet for en eskalerende og destruktiv konflikt mellom USA og Kina – hvor verst tenkelige utfall er at vi kan lukte på et resesjonsscenario for første gang på ti år. Likevel stiger børsene!

To plausible forklaringer for børsoppgangen: 

1) Et flertall av investorer, eller i hvert fall vektet etter påvirkningskraft på kursene, tror verdensøkonomien vil klare seg helt fint, at en handelsavtale vil lette stemningen og/eller at selskapene vil tjene nok penger til å forsvare dagens prising av aksjene. 

2) En forventning om at lavere renter fra sentralbankene og lavere markedsrenter vil motvirke den økonomiske oppbremsingen, geopolitisk usikkerhet og fallet i inntjeningsvekst. Dette må ikke undervurderes da lavere renter gjør nåverdien av fremtidige inntekter hos de børsnoterte selskapene mer verdt. Eller som vi sier på Hamar; lavere diskonteringsrente øker nåverdien av fremtidige kontantstrømmer og forklarer høyere aksjekurser! På overordnet nivå må investorene være av den oppfatning at den positive effekten fra rentefall vil veie tyngre enn den negative impulsen på fremtidig inntjening fra de økonomiske utfordringene.

Hva kan skape ubalanse?

Rentene faller av en grunn, nemlig at sentralbankene og markedsaktørene forventer lavere økonomisk vekst, som igjen forhindrer sentralbankene fra å nå sine inflasjonsmål. Skulle veksten og inntjeningen svekkes mer enn det som forventes, vil vi komme til et punkt der frykten for fall i fremtidig lønnsomhet vil overstige oppfattet støtte fra lavere renter. Vi skal ikke glemme at rentenivået i verden er lavt fra før og at uttrykket «pengepolitisk impotens» kan gå «viralt». USA har kapasitet til å kutte fra 2,5 prosent styringsrente, mens den europeiske og japanske sentralbanken eventuelt må senke renten til enda mer negative nivåer. Heller ikke via finanspolitikken er det all verdens kapasitet; Trump har i sin iver etter «The best economy ever» bidratt til å øke det amerikanske budsjettunderskuddet og selv Kina opererer med offentlige underskudd. Evnen til å bekjempe en alvorlig nedtur er ikke lenger det den var. 

Hvorfor står vi likevel ikke foran det store krasjet?

Historiske økonomiske kriser og/eller børskrakk har som oftest vært foranlediget av en periode med høy vekst, stigende optimisme og følelsen av at alt skal til himmels. Eller en situasjon kjennetegnet av «irrational excuberance» (overdreven optimisme), som tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan betimelig formulerte på slutten av 90-tallet. Selv om vi nå har hatt ti år uten resesjon i verdensøkonomien, har oppturen siden finanskrisen vært svak og langt fra overoppheting. I dag dominerer usikkerhet fremfor optimisme, globale fondsinvestorer har innløst 151mrd USD i aksjefond siden årsskiftet, fondsforvaltere har laveste overvekt i aksjer relativt til obligasjoner siden finanskrisen og en høyere kontantandel enn normalt. Prisingen av aksjer er ikke lav, men heller ikke skyhøy. Dermed er ikke forutsetningene til stede for det STORE krasjet i aksjemarkedene. Selvsagt vil en eskalering av handelskrigen og/eller ytterligere vekstsvekkelse kunne utløse kursfall, men mye tyder på at investorene har tatt hensyn til kjente risikofaktorer allerede. Ser vi tolv måneder tilbake i tid er globale aksjer opp kun 2,5 prosent og Oslo Børs faktisk ned 1,6 prosent. 

Moderat optimisme

Så lenge konflikten mellom USA og Kina vedvarer vil utsiktene for verdensøkonomien og selskapsinntjeningen tynges. Lavere renter vil motvirke dette, men fra styringsrentene kuttes til det får en positiv økonomisk effekt kan det gå et år. Derfor tror vi ting kan bli verre før de blir bedre, men at flere vekstskuffelser og/eller markedsturbulens kan presse USA og Kina til å finne en løsning. Vi er derfor moderate optimister og tror global BNP-vekst vil stige fra 3,2 prosent i år (svakeste siden 2016) til 3,4 prosent i 2020, samt at dette vil bidra til at aksjemarkedet gir fire til syv prosent avkastning de neste tolv månedene, målt i lokal valuta. 

Behold de langsynte brillene på

Ikke bli trollbundet av usikkerheten som nå råder. Var man maksimalt uheldig med timingen og investerte i globale aksjer i juni 2007, rett før finanskrisen, har man frem til i dag vært igjennom den verste krisen siden 30-tallet, en europeisk gjeldskrise, den såkalte «taper tantrum» (FED varslet slutten på pengetrykkingen), en global olje/råvarekrise, Kina-krise 2015/2016, rentekrise i 2018 og ikke minst handelskrigen som startet i fjor. Likevel har globale aksjer gjennom disse tolv årene gitt 79 prosent avkastning, eller om lag 5 prosent gjennomsnittlig per år. Kriser kommer og går – aksjemarkedet består!