De siste månedene er det brukt mange spaltemeter på å forklare og diskutere hvorfor den norske kronen er så svak, og ikke minst komme med tiltak. Jeg er blant de som har kommentert dette flere ganger i ulike sammenhenger. I en kronikk i DN 10. april skrev sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i SpareBank 1 Markets at Norge ikke hadde en egen økonomi, og at svingningene i norske kroner var relativt like for andre råvarevalutaer som australske dollar.

I en annen kronikk i samme avis to dager senere skrev sjeføkonom Elisabeth Holvik i SpareBank 1 Gruppen at den langsiktige grunnen til den svake norske kronen skyldes strukturene i norsk økonomi. Hun lister opp svakere konkurransekraft over tid (AJ: relativt sett høyere lønninger), svak produktivtetsutvikling, at den offentlig sektorens andel av økonomien øker, og at skattesystemet hemmer investeringer i private bedrifter.

Hun avslutter med følgende sitat «Skal en forstå hvorfor kronen er så svak, kan en ikke bare lete etter enkle historiske sammenhenger som renteforskjell eller oljepris. Ei heller hjelper det å unnskylde oss med at andre land også har svak valuta».

Et eksempel fra bytteforholdet mellom Euro og Dollar

Dette er veldig gode poeng og jeg applauderer reformer som tar tak i utfordringene som Holvik fremhever, men samtidig må vi også huske at det ofte er store svingninger i valutamarkedet som vanskelig kan tilskrives langsiktige fundamentale forhold slik som nevnt over. I tillegg er valuta som vi alle vet et relativt spill, det betyr at det er utviklingen i Norge i forhold til andre land som betyr noe. La meg bruke bytteforholdet mellom Euro og US dollar som eksempel (se bilde under).

På 16 måneder fra juni 2021 til slutten av september 2022 (markert med rød pil) svekket Euro seg med 23 % mot amerikanske dollar. At verdens nest største valuta kan svekke seg så mye på så kort tid er oppsiktsvekkende for 23 % på 16 måneder er en veldig stor bevegelse. Men som det også fremgår av bildet, dette er ikke første gang.

«Gode» grunner til en svakere Euro forsvant fort

Forklaringen på den sterke dollaren var den gangen krigen og energikrisen i Europa, og ikke minst at det var utsikter for betydelig høyere renter i USA i forhold til Europa. Siden bunnen i september 2022 har imidlertid Euro styrket seg med 16 % prosent igjen. Plutselig var risikoen for energikrise betydelig mindre og utsiktene for høyere renter i Europa nesten like store som i USA og da endret bildet seg. Mitt poeng er at man tidvis ser store bevegelser i valutamarkedet. At den lille norske kronen ser enda større bevegelser enn i EURUSD synes jeg ikke er så rart. Derfor skal man være forsiktig med å male fanden på veggen på grunn av kortsiktige valutabevegelser.

Gi meg en enarmet økonom

Tidligere president i USA, Harry Truman, skal en gang ha bedt om en enarmet økonomisk rådgiver, ettersom han var så lei av å høre argumenter på den ene og andre siden (eng: «on one hand, and on the other hand…»). Etter å ha lest Holviks liste er det ikke tvil om at vi har strukturelle problemer i Norge. Disse bør tas på største alvor fordi utviklingen går utover vår og fremtidige generasjoners levestandard. Samtidig er ikke Norge det eneste landet med strukturelle problemer.

Også andre land har strukturelle problemer

Et eksempel er de demografiske problemene land som Tyskland og Italia står ovenfor, der de har enda høyere avhengighetsforhold (forholdet mellom den yrkesaktive og resten av befolkningen, kilde Verdensbanken) enn Norge. For Tysklands del står de fortiden også i midten av en energikrise der de må løsrive seg fra billig russisk gass som drev deres eksportlokomotiv og var en avgjørende bidragsyter til Europas vekst. Tysklands visekansler og klima- og næringsminister sa på NHOs årskonferanse at de ikke forventer noen medlidenhet for energikrisen de står oppi ettersom de har fattet noen gale beslutninger. Men situasjonen er virkelig prekær. Fra å ha et årlig overskudd på statsbudsjettet på 5-10 % i mange år, medførte energikrisen at Tyskland brukte 7 % av BNP på energisubsidier i 2022.

Situasjonen er ikke bare enkel i USA heller. De har de økt sin statlig gjeld som andel av BNP til 120 % de siste tiårene, og står fortiden oppi en utfordring med å lande en økning av gjeldstaket uten å misligholde statsgjelden. I følge Congress Budget Office har de budsjettert med rekord store underskudd på statsbudsjettet så langt øyet kan se. I USA pågår det derfor for tiden en diskusjon om den amerikanske dollarens status som verdens reservevaluta står for fall.

Hva skal vi gjøre?

Fremover må derfor huske at valutaer svinger – både store og små. Jo større skjevheter og ubalanser i økonomien, jo større vil svingningene bli. I et nytt notat fra de verdenskjente økonomene Carmen og Rogoff argumenterer de for at valutasvingningene frem til 2022 har vært lavere enn forventet, ikke omvendt.

På kort sikt må norske bedrifter og privatpersoner som har forpliktelser i andre valutaer ta forholdsregler.
På lang sikt håper jeg også vi som nasjon tar tak i de utfordringene som Holvik nevner, med konkurranseevne, lønnsvekst, størrelsen på offentlig sektor og et skattesystem, som nå oppleves som uforutsigbart for både nordmenn og andre. Men den relative sitasjonen er heldigvis ikke fult så svart som det kan se ut. Den magre trøsten er at grunnen er at de andre landene faktisk har store utfordringer de også.